KANINEN MÅ IKKE BLI GLEMT

Kaniner er stille dyr som ofte blir misforstått og glemt. Et lite bur er ikke et egnet levemiljø for noen dyr, og heller ikke for kaniner. De er nysgjerrige, utforskende, aktive og sosiale dyr som trenger gode boforhold, god plass, kaninvenner og et riktig kosthold for å leve gode liv.

Ny kunnskap om kaninen og dens fysikk, biologi og naturlige og sosiale behov har endret kaninholdet. I dag er det ikke lenger ansett som etisk eller etologisk forsvarlig å holde kaniner i trange bur. Det er blitt mer vanlig å tilby kaniner romslige innhegninger, med plass til å utøve naturlig kaninadferd som å løpe, hoppe, grave og utforske, og med miljøberikelse som etterligner huler og gjemmesteder i naturen.

Alle dyr bør få et livsmiljø som ligger mest mulig opp til de naturlige forholdene som deres art er tilpasset. Et lite bur er ikke et egnet levemiljø for noen dyr, heller ikke for kaniner. 

Aktive og sosiale dyr

I naturen lever kaniner aktive og sosiale liv. De er i bevegelse det meste av sitt våkne liv, og er avhengige av å mestre en rekke fysiske og mentale utfordringer og bruke sansene sine aktivt. Når de tvinges til et inaktivt og kjedelig liv i trange bur, blir de ikke bare apatiske og deprimerte – de kan også bli syke.

Kaniner som ikke får bruke kroppen sin normalt kan få forkalkningsgikt, benskjørhet, dårlig muskelmasse og stivhet i ledd. Det er smertefulle tilstander som forverrer seg ved kulde, som kaniner ofte utsettes for. Kaniner trives best i temperaturer mellom 15 og 22 grader, og de tåler dårlig brå temperaturendringer. Står de ute i trange bur om vinteren kan de få frostskader, luftveislidelser og benskjørhet. De trenger god plass til mosjon, aktivisering og utforsking, og de må ha et isolert og trekkfritt sovested med høy eller spon å grave seg ned i.

Kaniner er kolonidyr som i naturen lever sammen i større grupper. De liker å ligge tett sammen og bruker mye tid på å pusse hverandre. Dette gir dem trygghet og velvære. Studier viser at kaniner som lever sammen med andre kaniner har en mer naturlig atferd; de hopper, spretter og koser mer enn sine sosialt depriverte slektninger. Enslige kaniner kan vise en apatisk og depressiv oppførsel. Det er naturstridig for kaniner å leve alene, og en ensom kanin er en ulykkelig kanin.  

Dårlig velferd for kaniner skyldes i mange tilfeller manglende kunnskaper om deres behov. «Den store kaninboka», av Marit Emilie Buseth, representerer en liten revolusjon i kaninhold, der kaninens egenverdi som individ og dens naturgitte forutsetninger og behov blir forstått og tatt hensyn til.

Utdrag fra «Den store kaninboka», om naturlig velferd for kaniner og generell informasjon om hold og stell: https://www.kaninboka.no/generelt-om-kanin/tag/Behov

Dyrenes Beskytter Aust-Agder har i denne artikkelen samlet god informasjon om kaninspråket: https://www.dbaa.no/rad-og-tips/rad-og-tips-om-kanin/kaninspraket/

Reklame

FAREVARSEL FOR VILLREINEN

Det blinker røde varsellys for villreinen i Norge, og dermed også for Europas villrein, siden Norge har over 90 prosent av de gjenværende bestandene av vill tundrarein. Ingen av de ti nasjonale villreinområdene er klassifisert i god tilstand. Fire av områdene er middels gode, mens seks er i dårlig tilstand (rød klassifisering). Det gjelder blant annet Hardangervidda, med Europas største villreinstamme. Denne bestanden er på få år skutt ned til omtrent det halve, og nå trues dyrene av motorisert vinterjakt.

To av 7000 villrein som er blitt testet på Hardangervidda siden 2016 har fått påvist skrantesjuke, eller Chronic Wasting Disease (CWD). Det er 0,03 prosent av de undersøkte dyrene. Ingen av dyrene hadde utviklet sykdom, men fremstod friske. På dette tynne grunnlaget er det iverksatt harde tiltak mot villreinen, og nå anbefaler Mattilsynet og Miljødirektoratet motorisert jakt i vinter.

Antagelser legges til grunn for masseslakt

Mattilsynet og Miljødirektoratet baserer seg på antagelser når de anbefaler nedskyting av villrein, en globalt truet art som i 2021 ble oppført på Norsk rødliste som nær truet – en direkte følge av tiltakene mot CWD.

Direktoratene skriver i sin rapport «Videre forvaltning av villreinen på Hardangervidda og videre håndtering av skrantesjuke i Norge»: «Vi mangler fortsatt mye kunnskap om skrantesjuke, og vi vet ikke nok om hvordan smitten har oppstått, hvordan den sprer seg mellom arter, hvilke bidrag miljøsmitte utgjør og om det er flere områder som har smitte per i dag etc.» 1) 

Videre skriver de at selv om klassisk CWD i Norge ikke er identisk med varianten som er funnet i Nord-Amerika, er det ikke grunnlag for å anta at CWD hos villrein i Norge vil arte seg vesentlig annerledes. 

De mangler kunnskaper om opprinnelse, utbredelse og spredningsmåte. De vet ikke om den norske varianten smitter mellom dyr eller om den oppstår hos enkeltdyr som følge av miljøsmitte. De antar og tror, uten å ha sikre holdepunkter. På dette grunnlaget vil de skyte ned Europas største villreinstamme. De legger til grunn et føre-var prinsipp og skyter ned villrein for sikkerhets skyld.    

Siden alt er basert på antagelser, må en kunne anta at det ville vært langt flere smittetilfeller hos en art som lever tett sammen i flokk, hvis den norske CWD-varianten var så smittsom som de tror. Smittepresset er høyt for andre sykdommer. For eksempel døde rundt 1000 villreinkalver av fotråte på Hardangervidda i 2019. Det er videre nærliggende å anta at CWD har vært lenge i villreinens levemiljø, men er blitt oppdaget i de senere år fordi man først nå har begynt å lete. Det kan i så fall bety at smitten vil bli funnet i de andre villreinområdene også, fordi den alltid kan ha vært der, eller fordi det foregår utveksling av dyr mellom villreinområdene.

Med en strategi som går ut på å skyte ned villrein etter hvert som CWD oppdages, er det fare for at villreinen vil bli utryddet i Norge. Dette på grunn av et smittestoff som kan ha vært her lenge, kanskje helt siden villreinen vandret inn i Norge mot slutten av siste istid, og som kan ha kommet og gått med enkeltindivider uten å påvirke villreinen eller andre hjortedyr som art.

Følgene av forstyrrelser

Vi vet at villreinen tåler forstyrrelser dårlig, og at selv små forstyrrelser kan få store konsekvenser. Forstyrrelser får dyrene til å søke trygghet i store flokker, og hver forstyrrelse vil utløse fluktadferd for hele flokken.

Ved bare 10 minutter løping øker villreinen sitt energiforbruk med 21 prosent. Ved stadig flukt går det ut over kroppsvekt og kondisjon, fettreservene tæres opp, simlene kan kaste kalven eller utsette kalvingen, og dyr kan dø av sult og kulde.

Utvidet jakttid, effektivisering av jakta, der villreinens GPS-posisjoner legges ut, merking og overvåking med helikopter og målrettet utskyting av voksen bukk, svekker villreinen og går ut over særlig kalvenes vekt og overlevelse. Motorisert vinterjakt på toppen av dette kan få alvorlige følger for villreinen.

Ved motorisert vinterjakt vil villreinen bli tvunget til å løpe mye i de hardeste vintermånedene når de trenger ro for å overleve. En tidligere oppsynsmann på Hardangervidda forteller at dyrene begynner å løpe så snart de hører lyden av helikopter og snøscooter, som de forbinder med mennesker, jaging, merking og jakt, og som de kan høre på flere kilometeres avstand. Slik vil motorisert vinterjakt påvirke all villrein på vidda.

Vintermareritt for villreinen

Vinterjakt er en ekstrem påkjenning for dyr som i utgangspunktet lever under ekstreme forhold. Det er to ganger blitt gjennomført på villrein i Norge, begge gangene med Mattilsynet som ansvarlig for overvåking av dyrevelferden, og med forferdelige lidelser for dyrene.

Vinteren 2017/2018 ble hele villreinstammen i Nordfjella sone 1 utryddet. Dyrene ble forfulgt med snøscooter og skutt i flukt, med femdoblet risiko for skadeskyting. Mattilsynet omdefinerte i den forbindelse skadeskyting til å gjelde kun dyr som ikke ble gjenfunnet og avlivet samme dag. Det pyntet litt på statistikken, men likevel ble flere dyr skadeskutt, dvs. ikke avlivet samme dag som de ble skadeskutt. Ett av dyrene ble først avlivet etter 5 døgn.

I fire iskalde vintermåneder måtte villreinen løpe for livet når det var vær for SNO til å ta ut. Dyrene flyktet opp på høye fjelltopper der de stod i hardt vær uten mat, de ble drevet av helikopter til utkanter der de ble tatt av snøskred, flokker ble splittet opp og kalver kom bort fra mødrene. Redusert fettinnhold ble funnet hos 51 av et utvalg undersøkte dyr – dette er den siste reserven dyrene tærer på før de sulter og fryser i hjel. Mattilsynet dukket først opp på tilsyn med helikopterjakta dagen før den offisielt var over. Slik «overvåket» de dyrevelferden.

Under vinterjakta i Nordfjella sone 2, der 50 bukker og 2 simler ble skutt som del av kartlegging av CWD (ingen CWD ble funnet), var det vitner til at SNO herjet med fostringsflokken med helikopter for å skille ut bukker som skulle skytes. En bukkeflokk ble jaget i 6 timer, med 2 timer hvile. Neste dag ble samme flokk utsatt for merking og felling, med bruk av helikopter. Senere ble flokken jaget av snøscooter i djupsnø opp Hallingskarvet, deriblant en bukk med bruddskade.

Når Mattilsynet og Miljødirektoratet bedyrer at fostringsflokken på Hardangervidda skal skånes mest mulig, må vi bare vise til hva som skjedde med fostringsflokken under vinterjakta i Nordfjella sone 2. Lavt antall voksne bukker på Hardangervidda gir stor sannsynlighet for at de vil oppholde seg sammen med simler og kalver, slik at bukkene må drives ut av flokkene for å skytes. Direktoratene foreslår av «dyrevelferdshensyn» å skyte også simler og kalver som opptrer i bukkeflokker.   

Direktoratene mener at helikopterjakt påfører villreinen kortvarig stress. Deres egne opptegnelser viser noe annet. Det ble oppgitt at det tok 22 minutter å skyte ned en flokk på 22 dyr i Nordfjella. Forskere ved NINA har til sammenligning satt 2 minutter som maks jagetid ved merking av villrein. Det innebærer ekstrem frykt- og stressbelastning for dyr å bli jaget og skutt ned fra helikopter. Dyr som kommer seg unna vil bli utsatt for samme «operasjon» igjen.   

Motorisert jakt gir stor risiko for at villrein kan flykte over i nærliggende villreinrområder. Siden Hardangervidda-reinen anses som «infisert», kan villrein i Nordfjella og Setesdal også bli satt i fare og risikere å bli skutt ned. 

De voksne bukkenes betydning for flokken

Fravær av voksne bukker kan få store og langsiktige konsekvenser. Voksne bukker har en mer ekstensiv arealbruk og bidrar til bedre utnyttelse av leveområdene, som igjen vil ha positiv effekt på hele flokkens kondisjon, helse og overlevelse. Direktoratene snur det andre veien, og mener at mindre arealbruk vil føre til redusert smitte. De ser bort fra at CWD er det minste problemet for villreinen. Forstyrrelser og nedbygging av leveområdene tvinger villreinen sammen på små områder, der smittepresset for parasitter og sykdommer er høyt.

Få voksne bukker vil føre til at det ikke dannes egne bukkeflokker. Disse er viktige for å ta i bruk randsonene og lete frem gode beiter. Det blir samtidig færre store dyr til å grave frem vinterføde og dermed mindre mat for hele flokken.

De mest alvorlige følgene av å skyte ut de voksne bukkene kan bli forsinket brunst og kalving, og påfølgende høy dødelighet og store lidelser for kalvene som ikke rekker å vokse seg levedyktige før vinteren. Kalvevektene er allerede lave, med en «normalvekt» på 13-14 kilo. Forskjøvet kalving og flere små og svake kalver kan gi langsiktig svekkelse av flokken, og føre til ytterligere nedsatt motstandskraft mot parasitter, sykdomsbelastninger og vinterkulde.

Samlet kan belastningene bli for store for villreinen. Direktoratenes tall, beregninger og analyser tar ikke høyde for at villreinen er svært sårbar for forstyrrelser og allerede er under hardt press. Det er enkelt nok å eliminere de voksne bukkene på papiret, men det innebærer at bevæpna SNO-mannskap skal kjøre etter slitne villrein med snøscootere og helikopter og skyte dem ned fra januar til førefall, som kan bli frem til våren. Dyrene vil gjøre alt for å unnslippe og vil løpe for livet, dag etter dag, slik de gjorde i Nordfjella. Det kan gå mot massedød for villrein utover våren.

Brudd på lovverket

Dyrevelferdsloven og naturmangfoldloven setter klare begrensninger for de pågående og planlagte tiltakene. Det er ingen smittesituasjon som tilsier at man kan skyve dyrevelferdshensyn til side, herje med villreinen i vinterfjellet og skyte ut dyr som har en viktig funksjon i flokken. Ingen viltbestander er truet av CWD. Selv i Nord-Amerika som har hatt sykdommen i over 50 år (en annen variant), er forekomsten lav de fleste steder og det jaktes fortsatt for å regulere bestandene.

Dyrevelferdsloven krever at dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Naturmangfoldlovens føre var prinsipp sier at dersom det foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak. I stedet brukes føre var prinsippet til å skyte ned for sikkerhets skyld.

Mattilsynet er inhabile til å overvåke dyrevelferden under vinterjakt. De har to ganger før vist at de lar dyrevelferdshensyn vike og er villige til å utsette villreinen for ekstreme påkjenninger og lidelser for å nå sine mål. Nå er målet tilnærmet null voksne bukker, og dette målet vil de prøve å oppnå gjennom vinterjakt. De kan ikke settes til å overvåke dyrevelferden i en jakt der de selv er pådrivere og har en sterk motivasjon til å slakte ned villrein, drevet frem av helt andre interesser enn dyrevelferd.

Til tross for all usikkerhet om opprinnelse og forekomst, saneres store fjellområder etter samme mønster som Mattilsynet sanerer fjøs. Men i motsetning til fjøs som kan stenges av og desinfiseres, er fjellområdene åpne, med høy trafikk av ville dyr, beitedyr og mennesker. Eventuelle smittestoff vil forbli i jordsmonnet i lang tid og kan gi opphav til nye tilfeller.

Samtidig med de harde tiltakene mot villrein og andre hjortedyr, er det ingen restriksjoner på beitebruk for sau på Hardangervidda, selv om salteplasser innebærer risiko for smitte og forflytning av sau antas å kunne føre til spredning av CWD.

Går det mot utrydding av villreinen?

EU foreslo i 2018 å forby omsetning av kjøtt fra hjortedyr fra områder med CWD (uavhengig av CWD-type), og med krav om at hjortedyrkjøtt fra resten av landet kun må komme fra dyr som har testet negativt for CWD. Et slikt omsetningsforbud anses å ha stor betydning, da det i praksis også vil ramme innenlands omsetning. 2)

CWD er en plett på norsk eksportnæring og norsk omdømme. Samtidig får mange sine posisjoner og bevilgninger gjennom CWD-saken, som tapper Norge for enorme ressurser. Vinterens motoriserte jakt er anslått å koste over 11 millioner kroner.  

En villreinstamme er utryddet og et villreinområde lagt brakk, med de følgene det får for økosystemet som i tusener av år har vært tilpasset villreinen. Nå kan Hardangervidda stå for tur, vår største nasjonalpark med Europas største villreinstamme. Målet er at den skal reduseres til et genetisk levedyktig minimum innen få år, og at andelen voksen bukk skal holdes lengst mulig nede mot null.

Villreinen har gjennom tusener av år med evolusjon utviklet sterke gener. Disse genene skytes nå ut, de robuste dyrene drepes og det legges opp til generasjoner med kalver som risikerer å bli født for sent på året til å være levedyktige. Hvis villreinen i det hele tatt har en fremtid kan det bli en ynkelig, lidende rest igjen av de majestetiske dyrene som gjennom tusener av år med seleksjon av sterke gener har tilpasset seg miljøet i den norske fjellheimen. 

Villreinen er utryddet flere steder i Norge, og i Sør-Norge er det bare villrein igjen i deler av fjellområdene hvor de opprinnelig hadde tilhold. Europa har en felles 30.000-40.000 år gammel historie med villreinen, og vi er internasjonalt forpliktet til å ta vare på de gjenlevende bestandene av villrein.

Vær med og protester mot nedslaktingen av villrein. Skriv til direktoratene som tilrår vinterjakt og til departementene som snart skal ta den endelige avgjørelsen. Bruk gjerne egne ord, eller kopier teksten nedenfor.

Jeg protesterer mot planlagt vinterjakt på villrein på Hardangervidda. To tilfeller av CWD-smitte på totalt 7000 undersøkte dyr gir ikke grunnlag for ekstraordinære tiltak. Villreinen er i svært dårlig forfatning og dyrene trenger ro for å overleve vinteren i høyfjellet. De voksne bukkene er viktige for å sikre tidlig brunst og tidlig nok kalving, slik at kalvene rekker å vokse seg levedyktige før vinteren. De voksne bukkene er også viktige for at villreinen skal ta i bruk leveområdene, som er en forutsetning for god helse og kondisjon hos dyrene. Villreinens sterke gener må ivaretas for å sikre en sunn bestand, ikke skytes ut slik at man undergraver villreinens fremtid. Motorisert vinterjakt betyr store lidelser for villreinen, i strid med dyrevelferdsloven.

ADRESSER:

Mattilsynet: postmottak@mattilsynet.no

Miljødirektoratet: post@miljodir.no

Landbruks- og matdepartementet: postmottak@lmd.dep.no

Klima- og miljødepartementet: postmottak@kld.dep.no

Kilder:

1) Rapporten «Videre forvaltning av villreinen på Hardangervidda og videre håndtering av skrantesjuke i Norge»

https://www.mattilsynet.no/dyr_og_dyrehold/dyrehelse/dyresykdommer/skrantesjuke__cwd_/videre_forvaltning_av_villreinen_paa_hardangervidda_og_videre_haandtering_av_skrantesjuke_i_norge.48422/binary/Videre%20forvaltning%20av%20villreinen%20p%C3%A5%20Hardangervidda%20og%20videre%20h%C3%A5ndtering%20av%20skrantesjuke%20i%20Norge

2) Skriftlig spørsmål fra Arne Nævra (SV) til landbruks- og matministeren.

https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=75789

Farten dreper i snitt ett hjortedyr i timen døgnet rundt

Høsten er mørketid og jakttid, og samtidig høysesong for påkjørsler av hjortedyr. I jaktåret 2020-2021 ble nesten 9000 hjortedyr påkjørt på veier og jernbaner. Det er i snitt mer enn ett dyr i timen døgnet rundt.

Dyrene dør ofte ikke momentant, men blir liggende igjen med store skader. De som klarer det vil rømme til skogs, slik at lidelsene forlenges. Mørketallene er store, da mange unnlater å melde fra om påkjørte dyr. Utallige kalver blir morløse som følge av påkjørsler.

Faksimile av en sak fra VG, der en påkjørt hjort på Hitra ble forlatt levende med to brukne bein.

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/dXvjB/paakjoert-hjort-forlatt-levende-med-to-brukne-bein

Senk farten og spar liv   

Det er i hovedsak farten som dreper. Ved å redusere farten med bare noen kilometer i timen kan man spare både dyreliv og menneskeliv.

I Trafikksikkerhetshåndboken om «Tiltak mot viltulykker» vises det til en undersøkelse fra 2005 av Andreas Seiler, om sammenhengen mellom fart og antall elgpåkjørsler i Sverige. Undersøkelsen viser at en fartsreduksjon på 2 km/t fører til en reduksjon av antall ulykker på 15 prosent, og en fartsreduksjon på 10 km/t fører til en reduksjon av antall ulykker på 56 prosent. Omtrent 57 prosent av alle viltulykkene ble registrert på veger med fartsgrense på 90 km/t, og mer enn 20 prosent av disse ulykkene innebar personskade eller død. 

Man taper bare rundt 5 minutter i timen på å senke farten fra 80 km/t til 70 km/t. Samtidig blir antall viltulykker mer enn halvert. Det er særlig i skumringen morgen og kveld og om natta det er stor fare for kollisjon med hjortedyr. Da bør man redusere farten ytterligere.

Viltulykker er ingen begrunnelse for mer jakt

Påkjørsler brukes ofte som argument for mer jakt på hjortedyr. Men påkjørslene er vår skyld og vårt ansvar. Stor trafikk og høy fart, sammen med utbygging av naturen og vegnettet, der veger ofte krysser hjortedyrenes trekkruter, gjør dyrene sjanseløse.

I høstmånedene er dyrene i tillegg stresset på grunn av jakta. Da er det mye uro i skogene med mennesker og hunder på jakt etter hjortedyr, og mange dyr er i forflytning. 

Det minste vi kan gjøre for å redusere de store belastningene som naturens dyr påføres, er å senke farten. Det sparer mange liv og mye lidelse.    

Kilder:

Trafikksikkerhetshåndboken: Tiltak mot viltulykker:

1.16 Tiltak mot viltulykker – Trafikksikkerhetshåndboken (tshandbok.no)

Predicting locations of moose-vehicle collisions in Sweden

Predicting locations of moose–vehicle collisions in Sweden – SEILER – 2005 – Journal of Applied Ecology – Wiley Online Library

Fellefangst – grusom dyremishandling som må forbys

Fangstsesongen er i gang, og mange dyr vil gå en pinefull død i møte. Dyr som fanges i slagfeller kan leve i mange timer eller dager før de dør av skadene eller avlives av fangstmannen. Dyr som fanges i levendefeller skader seg ofte stygt i kampen for å komme fri.  

Ville dyr – både de som fellene er beregnet på og de som utilsiktet fanges i dem – påføres ubeskrivelige lidelser. En turgåer på Nøtterøy måtte i 2017 slå ihjel en hardt skadet mår i en felle som var plassert ved en tursti. På jegerforum deles mange bilder av mår som har fått slagmekanismen over rygg og mage, og jegere beskriver hvordan trestammer er blitt oppklort av mår som har kjempet i fellene. I noen tilfeller lever dyrene helt til jegeren kommer for å sjekke fellene.

Lovverket krever bare tilsyn med slagfeller en gang i uka. Dyrene kan dermed lide i flere dager før de dør av skadene og av kulde, sult, tørst og utmattelse.

Lovverket er utarbeidet med utgangspunkt i at slagfeller skal drepe momentant. Det viser seg imidlertid at slagfeller har en svært usikker avlivingseffekt. Ulik størrelse på dyrene som fanges og fangst av arter som fellene ikke er beregnet på, kan føre til at slagmekanismen rammer for langt framme eller bak. Dyr kan få fella over rygg og mage eller over snute og panne. Bever som fanges under vann og som ikke drepes momentant, vil dø langsomt av drukning. Ryper som fanges i snarer vil kvele seg selv når de kjemper for å komme løs. Dyr kan få foten inn i slagfeller og bli stående med bruddskader og knekte tenner i flere dager, til fangstmannen kommer for å sjekke fella, dersom de ikke gnager av seg foten.

Familiedyr rammes også

Mange familiedyr har fått bena knekt i slagfeller og tenner knust i kampen for å komme fri. Andre har fått fella over snuten eller hodet. Noen har overlevd mens andre er blitt funnet døde eller er blitt avlivet i fellene. Ofte er fellene umerket og plassert nær bebyggelse og i områder der alminnelig ferdsel medfører fare for tamme dyr og mennesker – i strid med lovverket.

Alle typer feller bør snarest forbys, både slagfeller, snarer og levendefeller. Det er en stor belastning for ville dyr å bli innesperret i fangstbokser. De blir stresset og kan kjempe så hardt for å komme seg ut at de knekker tenner og klør.

Ingen vet hvor mange dyr som hvert år får en langtrukken og smertefull død i feller, både dyr som fellene er beregnet på og såkalt «bifangst», som rammer blant annet mange katter, ekorn, røyskatt, grevling og fugler. Det er på tide å forby denne dyremishandlingen.

Signer gjerne NOAHs underskriftskampanje mot fellefangst:
https://www.dyrsrettigheter.no/ville-dyr/underskriftskampanje-mot-fellefangst/ 

Skriv gjerne til Miljødirektoratet og be om et forbud mot fellefangst:
E-post: post@miljodir.no

Nedenfor er noen saker som har vært omtalt i media de siste årene og skjermbilder fra jegerforum.

Saker fra media:

Katt:

2013: Katt levde med knekt fot og knuste tenner i minkfelle i Stjørdal. https://www.adressa.no/nyheter/nordtrondelag/article7351259.ece  

2014: Katt døde i mårfelle i Buvika. https://www.nrk.no/trondelag/far-1500-i-bot-etter-at-katten-gikk-i-fella-1.12066094

2015:  Katt måtte avlives etter å ha fått foten i en mårfelle. https://www.dagbladet.no/nyheter/katten-freddy-10-md-fikk-poten-inn-i-marfelle/60731429    

2016: Katt døde i mårfelle i Luster.  https://www.dagbladet.no/nyheter/pus-skulle-sjekke-innholdet-sa-var-det-en-fangstfelle/60455994  

2019: Katt døde i mårfelle i Verdal.  http://www.innherred.no/nyheter/2019/12/28/Dette-bildet-fra-Verdal-skaper-sterke-reaksjoner-p%C3%A5-Facebook.-%E2%80%93-Enkelte-syns-det-e-helt-ok-%C3%A5-bruk-katta-som-r%C3%A6v%C3%A5te-20711699.ece

Hund:

2014: Hund skadet i slagfelle i Vadsø. https://www.tv2.no/a/5540353/

2017: Hund skadet i revefelle i Gjesdal.  https://www.dagsavisen.no/roganytt/fanget-hund-i-revefelle-1.1052413

2018: Hund drept i slagfelle i Kvinnherad. https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/kaynjX/hunden-var-paa-tur-og-ble-plutselig-borte-saa-ble-den-funnet-i-denne-fe

2019: Hund skadet etter å ha fått slagfelle over snuten i Tylldalskjølen. https://www.dagbladet.no/nyheter/forsvant—kom-tilbake-med-felle-rundt-snuten/71786308

Mår:

2017: Mår funnet skadet i mårfelle og avlivet av turgåer på Nøtterøy. https://www.tb.no/notteroy/farder/jakt/maren-dode-ikke-momentant/s/5-76-488803

Saker fra jegerforum:

Mår levde i fella og ble avlivet med øksehammer.
https://www.kammeret.no/topic/37334-m%C3%A5rfangst-1112/page/24/?fbclid=IwAR2pCpH5ef3gKTIYjlPmuAvvr61-wysC8vvmNEoIyS4ekxZPkcw4XDX2kRo    

Mår levde i fella og trestammen var kraftig oppklort.
https://www.kammeret.no/topic/22419-syningfella-uegnet-for-m%C3%A5r/?fbclid=IwAR3FKeStCU35QaR1Hwks8q7SqKp9vLJU1Y8IA6f8LbM_dp_LRr13lq0HKtA 

Barns empati med dyr må oppmuntres, ikke avlæres

Det er stor faglig enighet om at empati er en medfødt egenskap, og at den kan brytes ned eller videreutvikles gjennom erfaringer. De fleste barn har naturlig empati med dyr, men tidlig herding i form av jakt og slakt kan være med å bryte ned slike følelser.

Regjeringen bevilger årlig millioner i støtte til jaktopplæring av barn i barnehager og skoler. Slik skal neste generasjon læres opp til å ta del i nedskytingen av naturens dyr. Ett av argumentene er at barna på den måten lærer hvor maten kommer fra. Dette lærer de fort uansett. De trenger ikke å oppleve dreping av dyr, verken i naturen eller på slakteriet, for å forstå at kjøtt kommer fra døde dyr.

Barnehager på jakt

Jakt og slakt er blitt en del av pedagogikken i mange barnehager og skoler. I høst ble blant annet 4-5 år gamle barn i Årsvollskogen barnehage i Oslo tatt med på jakt på ringduer og gås. Barna fikk krigsmaling i ansiktet og ble utstyrt med lekegevær, slik at de skulle få følelsen av å være med på jakta, som ble fremstilt som en morsom lek.

https://www.tv2.no/video/underholdning/god-morgen-norge/denne-barnehagen-tar-med-barna-paa-jakt/1787953/

Før i tiden var det vanlig å skjerme barn mot slakting. Nå er trenden motsatt – barn skal herdes så tidlig som mulig til å tåle blod, innvoller, avkutta hoder og flådde kropper. De graver i innvoller og får ennå varme dyrehjerter i hendene.  Det er en bevisst herdingsprosess som starter før barna er gamle nok til å etablere motforestillinger. På denne måten presses de inn i det tradisjonelle tankemønsteret som ligger til grunn for utnytting og dreping av dyr.

Hvis det skal være åndsfrihet og tankefrihet i skolen må barna få velge sitt eget verdisyn ut fra egne forutsetninger, og ikke bli indoktrinert med de holdninger som de voksne mener de bør ha.

Tidlig eksponering for vold påvirker hjernen

Forskning viser at tidlig eksponering for vold har skadelig effekt på hjernens utvikling. En studie fra Indiana University School of Medicine undersøkte unge menn og voldelig medieeksponering. Det var synlige endringer i MR-hjerneskanninger etter bare en uke med voldelige videospill. 1)

Universitetet i Alabama utførte en lignende studie og oppnådde lignende resultater. Studien ble avsluttet med en advarsel til foreldre om at umodne og/eller aggressive barn ikke skal ha tilgang til voldelige filmer. 1)

Macquarie University Children and Families Research Center fant at barn som ser på voldelige filmer har større sannsynlighet for å se på verden som et usympatisk, ondsinnet og skummelt sted, og at dette stimulerer aggresjon. 1)

Denne forskningen gjelder simulert vold. Hva med den virkelige volden, den som barn fra 4-5 års alder blir oppmuntret til å ta del i gjennom dreping av dyr?

Linken mellom vold mot dyr og vold mot mennesker er godt dokumentert. Boka «The link between animal abuse and human violence», av 36 internasjonale akademikere, viser at barn som vennes til at dyr vanstelles, mishandles eller skades, guides inn i et tankemønster som kan påvirke deres mentale helse. Prosessen begynner ved tap av følelser, der barna blir i stand til å se på at dyr påføres lidelser og død og forblir likegyldige. Det blir en vane, en rutinemessig del av livet. Dette forhindrer utvikling av empati i tidlig barndom. 2) 

Jakt er lidelser for dyrene

Ethvert drap er en voldelig handling. Mange dyr skadeskytes og påføres store lidelser under jakt.

En viltforsker anslo i 2009 at rundt 4000 elger skadeskytes under høstjakta i Norge. For fugler anslår danske undersøkelser at det for enkelte arter skadeskytes en fugl for hver fugl som felles. Norske undersøkelser fra 2016 viste hagl i kroppen hos 18 % av eldre kortnebbgjess og 4 % av ungfuglene som bare hadde opplevd en jaktsesong. En undersøkelse av harer på Sørøya i Finnmark viste hagl i kroppen hos 16-25 % av harene.

For dyrene er jakt frykt, smerte og død, og forstyrrelser i mor-barn relasjoner. Bare en sjelden gang kommer dyrenes opplevelser frem. I høst hørte vi om en elgkalv i Bodø som ble skadeskutt i ansiktet og stod i veikanten med blodet strømmende ut av nesen. For to år siden hørte vi om et rådyr i Nannestad med avskutt kjeve og spiserør som stilte seg opp i en hage og pep om hjelp. Samme år ble en hjortekalv funnet i Gulen kommune med kjeven skutt i stykker, avmagret og i ferd med å sulte i hjel. Vi hører om fugler som blir funnet med avskutte vinger og nebb. Men det meste av skadeskytingen hører vi ikke om. Fokuset er på jegernes opplevelser, og det er denne siden barna får del i – gjennom en forherligelse av jakt.

Dyrelivet forsvinner

Siden 1970 er 69 prosent av verdens dyreliv blitt borte, og overhøsting i form av jakt, fangst og fiske er en av de fremste årsakene. 3) Det er ingen grunn til å drive rekruttering av nye jegere i barnehager og skoler. Det trengs ikke flere jegere som kan ta del i nedskytingen av naturens dyr. Barn kan tas med på turer i skogen, observere, fotografere, studere spor og ta med seg minner og opplevelser hjem, uten å ta liv. På den måten lærer de ærefrykt for livet, i stedet for å lære at det er kjekt å ta liv.

Dyr føler og lider på tilsvarende måte som oss, og deres livsønske er stort. Ved å venne barn til å se bort fra dyrenes interesser og opplevelser, avlæres den viktige innlevelsesevnen. Man risikerer da å få et samfunn med mindre empati for dyr, og dermed mindre empati for mennesker også. De to elementene henger nøye sammen.

Den dokumenterte sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker viser at det er all grunn til å begynne tidlig og skape gode holdninger til dyr hos barn. Regjeringen bør gi støtte til positive tiltak som fremmer respekt og omtanke for dyr og natur. Barns medfødte evne til empati må utvikles, ikke brytes ned.

Kilder:

1) Violence, the Media and Your Brain

https://www.psychologytoday.com/us/blog/reading-between-the-headlines/201309/violence-the-media-and-your-brain

2) Hurt an animal, hurt a child

3) WWFs rapport om naturens tilstand

https://www.wwf.no/dyr-og-natur/truede-arter/living-planet-report