Så snart våren og varmen kommer, våkner det hos mange mennesker en trang til å rydde vei for seg selv. De fleste vil ha natur, men ikke alle vil ha dyrelivet som følger med.
Sommeren er preget av klager på måker som hekker, gjess som beiter, fugler som «tilgriser» og fugler som forsvarer ungene sine. I mange tilfeller skytes fugler og andre dyr i yngletiden på grunn av deres naturlige adferd og næringssøk, eller fordi de oppholder seg på steder som mennesker vil ha for seg selv.
Utbygging med boliger, veier, industri, landbruk, båthavner og parker fører til at dyrenes leveområder blir stadig mer innskrenket og oppstykket. Når dyrene tvinges nærmere menneskene fører det ofte til at dyrene må vike, enda de lever i sine opprinnelige habitat.
Gåsefamilier skytes på grunn av en hypotese om smittefare
Det er en utbredt misforståelse at folk kan ta skade av å bade på strender der det oppholder seg gjess. Folkehelseinstituttet kan ikke vise til noen dokumenterte tilfeller av smitteoverføring fra gjess til mennesker. Det kan heller ikke fagmiljøer i utlandet. Det er ifølge disse miljøene ingen kjente tilfeller av infeksjoner hos mennesker som kan tilskrives gåseavføring.
Vi tar med noen uttalelser fra utenlandske fagmiljøer. Her kommer det frem at det ikke finnes dokumentasjon på at noen mennesker noensinne har hatt helseproblem som følge av gjess:
“Examination of goose droppings showed only expected bacteria in normal concentrations. To date, state pathologists know of no cases where human illness can be ascribed to goose droppings.”
Management of the Canada goose in the Town of Greenwich, CT. Conservation Commission, 1999.
“Goose droppings actually pose no risk of infection, said Tome Baptist, executive director of Audubon Connecticut. No Scientific study has ever linked goose droppings with infection in human beings, Baptist said.”
Greenwich Time – May 8, 2005.
“Droppings merely lying on the ground don’t pose a health threat to humans, according to officials at the Centers for Disease Control and Prevention in Atlanta and the Allegheny County Health Department.”
Article by Mike Cronin, Tribune Review, June 2007, Pittsburg.
“Water is the perfect medium for bacterial spread or viral spread. I have not seen any data that links pathogens from geese to the point of affecting humans. If someone’s open wound came into contact with goose feces, it would be highly unlikely for the wound to become infected as a result. We have no documentation that anyone’s ever had any health problems with the geese, ever. The possibility of geese spreading disease to other waterfowl in the future is more likely than human infection.”
Charles Easterberg, sanitarian and Environmental professor at the University of Washington.
“When the symposium turned its attention to Canada geese, Min Huang, a migratory game bird biologist at the state Department of Environmental Protection, said that the problem with the geese population was primarily one of human perception and attitude, rather than an ecological or health issue.”
The Daily of the UW – April 20, 1998, Westport Weston Health District Wildlife Symposium.
Begrunnelsen for skadefelling av gjess på badestrender og i parker faller bort når det ikke lar seg gjøre å dokumentere helserisiko. En hypotese om smitteoverføring som så langt ikke har skjedd kan ikke legges til grunn for skadefelling.
Dyrevennlig løsninger
Dreping er ingen løsning. Det er andre veier å gå. Viltforvaltningen kan for eksempel oppmuntre til dugnad på strender og i parker ved å sette fram raker, så folk kan gjøre en innsats selv, eller ansette skoleelever til å rake i ferien.
Flyttbare gjerder kan benyttes i myteperioden når gjessene ikke kan fly, for å holde dem unna strender, dersom det ikke er aksept for at de kan få være der. Dette kan også fungere på dyrka mark. Denne metoden anbefales av Norsk institutt for naturforskning (NINA).
Fugleavføring er i verste fall et estetisk problem. Dersom man skal renske naturen for enhver ulempe eller potensiell risiko, blir vi sittende igjen med svært fattige omgivelser og opplevelser. Vi bør heller fokusere på de reelle farene som skyldes menneskelig aktivitet. De ville dyrene skader oss ikke, men vi påfører svært mange dyr stor skade med blant annet utbygging av natur, forurensing, forsøpling, trafikk og ferdsel.
Det kan ikke forventes at dyrelivet skal skytes vekk eller på andre måter fordrives for å tilrettelegge for friluftsliv eller næringsliv. Folk må kunne dele naturen med de som bor der.
Toleranse for naturen og dens beboere
De ville dyrenes leveområder blir stadig mer innskrenket og fragmenterte som følge av menneskelig ekspansjon. Når dyrene på denne måten tvinges nærmere menneskene, fordi de får mindre plass å leve på, fører det til økte konflikter og klager.
Viltforvaltningen bør ikke gi etter for press ved å tillate skadefelling. I stedet bør det oppmuntres til aksept og respekt for dyrelivet i områder som mennesker har lagt beslag på. Med verdens dyrebestander redusert med 69 prosent de siste 50 årene, er det viktigere enn noensinne å gi plass for de ville dyrene og verdsette det som er igjen av dyreliv rundt oss.
Vi bør glede oss over vårens under, som når stolte gåseforeldre kommer padlende med sine små på rekke mellom seg. Det burde vekke gode følelser og ønsket om å beskytte, i stedet for at det sendes ut skyttere for å drepe dem. I den sårbare tiden når dyrene har unger må alle arter få leve i fred.
Kjenner du til tilfeller av skadefelling? Send gjerne tips til: dyrenes.rost@gmail.com
Det er blitt stille rundt grisene. Løftet om å rydde opp handler nå mest om å prøve å reinvaske næringen. Men bakom de stengte dørene fortsetter lidelsene for grisene.
I 2019 lovet næringen full opprydding etter at Norun Haugen hadde gått undercover i 13 grisefjøs og dokumentert systematiske brudd på dyrevelferden i alle fjøsene. Arbeidet hennes ledet til dokumentaren «Griseindustriens hemmeligheter», som viste systematisk bruk av vold, kastrering av ubedøvde griser og dyr som ble etterlatt for å dø uten hjelp.
Etter dokumentaren kjørte næringen en stor annonsekampanje, der de garanterte for dyrevelferden. Mange trodde kanskje på reklamen og løftene fra næringen om at grisene hadde fått det bedre.
Men to år etter kom nye sjokkavsløringer. I perioden 2015-2021 undersøkte Nettverk for dyrs frihet 85 grisefjøs, og fant brudd på lovverket for dyrevelferd i samtlige fjøs. De så dyr som vasset i avføring, dyr med avbitte kroppsdeler, døde dyr i bingene og ulovlig fiksering av purker.
De neste to årene gjennomførte Mattilsynet en nasjonal tilsynskampanje for gris. I januar 2023 kom rapporten: «Nasjonal tilsynskampanje om velferd for svin 2021-2022». Til tross for at kampanjen var varslet, ble det funnet ett eller flere brudd på minimumskravene for dyrevelferd i 56 prosent av de 582 tilfeldig valgte dyreholdene.
26 prosent (en av fire) brøt reglene for bruk av strø.
36 prosent (en av tre) brøt reglene for bruk av rotemateriale.
24 prosent (en av fire) brøt reglene for oppfølging av skadde og syke dyr. Dette utgjorde totalt 758 griser i 142 besetninger.
Funn av dyr med skader og sykdommer:
447 griser med halesår, fordelt på 75 besetninger.
28 griser med bogsår, fordelt på 8 besetninger.
33 griser med andre typer sår, fordelt på 6 besetninger.
157 griser med halthet, fordelt på 69 besetninger.
69 griser med sykdom/redusert allmenntilstand, fordelt på 22 besetninger.
Til tross for at det på en rekke gårder ble funnet flere dyr med sår og andre skader som ikke ble behandlet, ble ingen dyreeier anmeldt og ingen dyrehold ble avviklet.
Tilsynskampanjen ledet dermed heller ikke til en opprydding i grisenæringen.
Landbruks- og matministeren skjøv ansvaret for å rydde opp over på næringen, selv om næringen gang på gang har sviktet i nettopp dette – å rydde opp.
Grisenes virkelighet
En av tre produsenter oppfyller ikke kravet til rotemateriale, og en av fire oppfyller ikke kravet til strø. Mattilsynets bilder viser griser som går i binger uten strø og der dyrene er innsmurte med avføring. Noen av bildene er publisert i denne saken på NRK:
En av fire produsenter unnlater å gi skadde og syke dyr nødvendig oppfølging. Griser med halesår, liggesår, leddbetennelse, brokk og prolaps går i binger sammen med andre griser, med fare for at skadene vil forverres, eller de isoleres i binger uten å få behandling for skadene.
«Griseindustriens hemmeligheter» viste en purke med et stort skuldersår som ble overlatt til seg selv. I flere dager lå hun hjelpeløs på betonggulvet i en binge, ute av stand til å reise seg. Bonden ble gjentatte ganger bedt om å avlive henne. Til slutt gikk han inn i bingen for å avslutte lidelsene, men først gav han purka elektriske støt med en elektrisk drivstav som han gikk med i baklomma. Denne bonden hadde tillitsverv og ansvar for tilsyn hos andre bønder.
Dette er virkeligheten for svært mange griser på norske gårder, en virkelighet som næringen prøver å skjule.
Grisenes lidelser bortforklares
Hver gang forholdene i griseindustrien avdekkes, møtes vi av det samme mønsteret av løfter, bortforklaringer og forsøk på å reinvaske næringen. Til slutt konkluderes det med at «de fleste steller godt med dyrene», selv om fakta viser noe annet.
Det hevdes at mangel på strø og rotemateriale ikke er dyremishandling. Det er en bagatellisering av det faktum at grisene i realiteten mangler alt, bortsett fra det nødvendige som skal til for at de skal vokse og kunne sendes på slakteriet. Mangel på strø betyr i praksis at grisene må leve på vått og skittent betonggulv. Mangel på rotemateriale betyr at grisene i trengselen ikke har annet å sysselsette seg med enn i frustrasjon å bite på hverandres haler.
Landbruks- og matminister Sandra Borch hevder at det er lett å rette opp i misforholdene med mangel på strø og rotemateriale. Men hun har ingen konkrete forslag til løsninger. Næringen tar ikke det nødvendige ansvar og Mattilsynet med sine begrensa ressurser og motstridende roller er ikke i stand til å løse oppgaven.
Næringens reklamekampanjer prøver å dekke over virkeligheten og skjule det faktum at de aller fleste griser går i trange betongbinger hele livet og aldri ser dagslys.
Dyrene får ikke nødvendig hjelp
Akkurat nå er det mange griser og andre dyr som lider på norske gårder uten å få hjelp.
Svakt regelverk og mangelfull oppfølging fra Mattilsynet rammer dyr i alle næringer. Regelverket stiller bare minimumskrav, og mange dyr får ikke dette engang fordi regelverket brytes. Mattilsynet har redusert antall tilsyn med 70 prosent de siste årene, og bare 2 av 10 relevante bekymringsmeldinger følges opp med en eller annen form for saksbehandling.
Flere nasjonale tilsynskampanjer viser at det ikke bare er grisene som lider. En tilsynskampanje på kylling i 2011 avdekket alvorlige lovbrudd i 102 av 152 kontrollerte besetninger, og regelverksbrudd på fire av fem slakteri. En tilsynskampanje på kalv i 2016 viste utilfredsstillende oppstalling i ett av tre dyrehold. En tilsynskampanje på gris i Rogaland i 2017 viste at fire av fem slaktegrisprodusenter brøt reglene for dyrevelferd.
Det trengs strengere lovverk, krav om utegang for gris og andre dyr, og et eget dyretilsyn under et næringsnøytralt departement, et tilsyn som har fokus på dyr som individer, ikke som mat.
Forbrukerne er grisenes siste håp
Når flere hundre gårder bryter minimumskravene for dyrevelferd og ikke en eneste er anmeldt av Mattilsynet, og når alt næringen kan prestere er fine talemåter og tomme løfter – er forbrukerne grisenes siste håp.
Hver enkelt kan være med å hjelpe grisene ved å la være å kjøpe produktene av lidelsene. Da vil færre griser blir født til et liv i lidelse og en brutal død, og endringer vil tvinge seg frem.
Byrådet i Bergen har sendt på høring forslag til en ny forskrift om forbud mot mating av fugler i Bergen sentrum. Strafferammen for å bryte loven er fengsel i inntil ett år.
Det er selvfølgelig bare tomme trusler. Ingen risikerer fengsel for å mate fugler. Det ville vært oppsiktsvekkende om folk ble fengslet for å strø brødsmuler til fuglene i parken, mens de fleste dyremishandlere går fri og mange voldssaker mot mennesker også henlegges. Men bak trusselen ligger det et ønske om å kriminalisere folk som mater fugler.
I 2017 prøvde Nome kommune å innføre et lignende matingsforbud. Det ble avvist av Politidirektoratet, som uttalte at håndheving av matingsforbud ikke hører under politiets oppgaver. Nome kommune måtte derfor fjerne forslaget om matingsforbud fra politivedtektene. Det er betenkelig at Bergen kommune nå prøver på det samme.
Mindre mat på fuglene
Et matingsforbud vil føre til mindre mat på fuglene, som har lite nok fra før, og det kan gi økt dødelighet i kritiske perioder med kulde og snø. Urbane miljø byr i utgangspunktet på lite naturlig føde for fugler. Byduene er etterkommere av tamduer, og har en naturlig tilknytning og avhengighet til mennesker. De kan ikke plutselig miste sin matkilde. Måkene finner lite mat i havet på grunn av overfiske og klimaendring – menneskeskapte forhold som forverres når de nektes mat på land også.
I tillegg vil et forbud være konfliktskapende. Selv skilt som bare fraråder fuglemating fører ofte til verbale angrep på folk som mater. Matingsforbud vil føre til at folk enten må gå til det avsatte friområdet på Festplassen ved Lille Lungegårdsvann, og håpe på at folk er klar over at det er lov å mate der, eller snike seg til å mate i mørkningen når ingen ser. Det kan føre til at mat blir liggende over natten og tiltrekke seg andre dyr.
Fugler er byens renovasjonsvesen
Et matingsforbud signaliserer at fugler er uønsket, og fremstiller fuglene som en indirekte årsak til rotter i byen. I virkeligheten er det omvendt – fuglene bidrar til færre rotter.
Måker og kråkefugler er byens renovasjonsvesen, som bidrar til å rydde opp i forsøplingen. I tillegg spiser noen måkearter rotter. Et matingsforbud kan fordrive fuglene fra sentrum, slik at rottene får avfallet for seg selv. Slik kan et matingsforbud virke mot sin hensikt.
Det er forsøpling som tiltrekker seg rotter, ikke vanlig fuglemating. Med fornuftig mating spiser fuglene vanligvis opp hver smule.
Frykten for rotter er ikke alltid rasjonell. Det er hysteri når folk skal nektes å mate fugler av frykt for rotter.
Bedre mental helse med fugler
Studier viser at fugler bidrar til bedre mental helse. Kontakt med dyr og omsorg for livet rundt oss gir mindre stress og depresjon.
Barn som tidlig lærer omtanke for dyr utvikler empati med både dyr og mennesker. Ved å forby fuglemating vil Bergen kommune skape et kaldere samfunn, et samfunn der folk kriminaliseres for å vise empati og omtanke for dyr. Bergen vil på denne måten bli et skrekkeksempel på hvor langt det kan gå når frykten for naturen tar overhånd.
Bergen kan bli den første byen i Norge som forskriftsfester et forbud mot en aktivitet som er til glede for fugler og folk. Kommunen bør i stedet gå foran med et godt eksempel, og finne løsninger som ivaretar hensynet til både dyr og mennesker.
Opplysning er bedre enn forbud
Opplysning er veien å gå – ikke kyniske forbud. Opplysning kan skje i form av skilt som gir råd om fornuftig mating av fugler og hvilke type mat de ulike artene foretrekker. Forbud bør kun gjelde for dumping av uegnet mat som kan skade fuglene og miljøet.
Det er nå viktig med innspill til Bergen kommune, for å prøve å motvirke et matingsforbud, som flere byer kan ta etter. Du finner høringen her:
Kaniner er stille dyr som ofte blir misforstått og glemt. Et lite bur er ikke et egnet levemiljø for noen dyr, og heller ikke for kaniner. De er nysgjerrige, utforskende, aktive og sosiale dyr som trenger gode boforhold, god plass, kaninvenner og et riktig kosthold for å leve gode liv.
Ny kunnskap om kaninen og dens fysikk, biologi og naturlige og sosiale behov har endret kaninholdet. I dag er det ikke lenger ansett som etisk eller etologisk forsvarlig å holde kaniner i trange bur. Det er blitt mer vanlig å tilby kaniner romslige innhegninger, med plass til å utøve naturlig kaninadferd som å løpe, hoppe, grave og utforske, og med miljøberikelse som etterligner huler og gjemmesteder i naturen.
Alle dyr bør få et livsmiljø som ligger mest mulig opp til de naturlige forholdene som deres art er tilpasset. Et lite bur er ikke et egnet levemiljø for noen dyr, heller ikke for kaniner.
Aktive og sosiale dyr
I naturen lever kaniner aktive og sosiale liv. De er i bevegelse det meste av sitt våkne liv, og er avhengige av å mestre en rekke fysiske og mentale utfordringer og bruke sansene sine aktivt. Når de tvinges til et inaktivt og kjedelig liv i trange bur, blir de ikke bare apatiske og deprimerte – de kan også bli syke.
Kaniner som ikke får bruke kroppen sin normalt kan få forkalkningsgikt, benskjørhet, dårlig muskelmasse og stivhet i ledd. Det er smertefulle tilstander som forverrer seg ved kulde, som kaniner ofte utsettes for. Kaniner trives best i temperaturer mellom 15 og 22 grader, og de tåler dårlig brå temperaturendringer. Står de ute i trange bur om vinteren kan de få frostskader, luftveislidelser og benskjørhet. De trenger god plass til mosjon, aktivisering og utforsking, og de må ha et isolert og trekkfritt sovested med høy eller spon å grave seg ned i.
Kaniner er kolonidyr som i naturen lever sammen i større grupper. De liker å ligge tett sammen og bruker mye tid på å pusse hverandre. Dette gir dem trygghet og velvære. Studier viser at kaniner som lever sammen med andre kaniner har en mer naturlig atferd; de hopper, spretter og koser mer enn sine sosialt depriverte slektninger. Enslige kaniner kan vise en apatisk og depressiv oppførsel. Det er naturstridig for kaniner å leve alene, og en ensom kanin er en ulykkelig kanin.
Dårlig velferd for kaniner skyldes i mange tilfeller manglende kunnskaper om deres behov. «Den store kaninboka», av Marit Emilie Buseth, representerer en liten revolusjon i kaninhold, der kaninens egenverdi som individ og dens naturgitte forutsetninger og behov blir forstått og tatt hensyn til.
Det blinker røde varsellys for villreinen i Norge, og dermed også for Europas villrein, siden Norge har over 90 prosent av de gjenværende bestandene av vill tundrarein. Ingen av de ti nasjonale villreinområdene er klassifisert i god tilstand. Fire av områdene er middels gode, mens seks er i dårlig tilstand (rød klassifisering). Det gjelder blant annet Hardangervidda, med Europas største villreinstamme. Denne bestanden er på få år skutt ned til omtrent det halve, og nå trues dyrene av motorisert vinterjakt.
To av 7000 villrein som er blitt testet på Hardangervidda siden 2016 har fått påvist skrantesjuke, eller Chronic Wasting Disease (CWD). Det er 0,03 prosent av de undersøkte dyrene. Ingen av dyrene hadde utviklet sykdom, men fremstod friske. På dette tynne grunnlaget er det iverksatt harde tiltak mot villreinen, og nå anbefaler Mattilsynet og Miljødirektoratet motorisert jakt i vinter.
Antagelser legges til grunn for masseslakt
Mattilsynet og Miljødirektoratet baserer seg på antagelser når de anbefaler nedskyting av villrein, en globalt truet art som i 2021 ble oppført på Norsk rødliste som nær truet – en direkte følge av tiltakene mot CWD.
Direktoratene skriver i sin rapport «Videre forvaltning av villreinen på Hardangervidda og videre håndtering av skrantesjuke i Norge»: «Vi mangler fortsatt mye kunnskap om skrantesjuke, og vi vet ikke nok om hvordan smitten har oppstått, hvordan den sprer seg mellom arter, hvilke bidrag miljøsmitte utgjør og om det er flere områder som har smitte per i dag etc.» 1)
Videre skriver de at selv om klassisk CWD i Norge ikke er identisk med varianten som er funnet i Nord-Amerika, er det ikke grunnlag for å anta at CWD hos villrein i Norge vil arte seg vesentlig annerledes.
De mangler kunnskaper om opprinnelse, utbredelse og spredningsmåte. De vet ikke om den norske varianten smitter mellom dyr eller om den oppstår hos enkeltdyr som følge av miljøsmitte. De antar og tror, uten å ha sikre holdepunkter. På dette grunnlaget vil de skyte ned Europas største villreinstamme. De legger til grunn et føre-var prinsipp og skyter ned villrein for sikkerhets skyld.
Siden alt er basert på antagelser, må en kunne anta at det ville vært langt flere smittetilfeller hos en art som lever tett sammen i flokk, hvis den norske CWD-varianten var så smittsom som de tror. Smittepresset er høyt for andre sykdommer. For eksempel døde rundt 1000 villreinkalver av fotråte på Hardangervidda i 2019. Det er videre nærliggende å anta at CWD har vært lenge i villreinens levemiljø, men er blitt oppdaget i de senere år fordi man først nå har begynt å lete. Det kan i så fall bety at smitten vil bli funnet i de andre villreinområdene også, fordi den alltid kan ha vært der, eller fordi det foregår utveksling av dyr mellom villreinområdene.
Med en strategi som går ut på å skyte ned villrein etter hvert som CWD oppdages, er det fare for at villreinen vil bli utryddet i Norge. Dette på grunn av et smittestoff som kan ha vært her lenge, kanskje helt siden villreinen vandret inn i Norge mot slutten av siste istid, og som kan ha kommet og gått med enkeltindivider uten å påvirke villreinen eller andre hjortedyr som art.
Følgene av forstyrrelser
Vi vet at villreinen tåler forstyrrelser dårlig, og at selv små forstyrrelser kan få store konsekvenser. Forstyrrelser får dyrene til å søke trygghet i store flokker, og hver forstyrrelse vil utløse fluktadferd for hele flokken.
Ved bare 10 minutter løping øker villreinen sitt energiforbruk med 21 prosent. Ved stadig flukt går det ut over kroppsvekt og kondisjon, fettreservene tæres opp, simlene kan kaste kalven eller utsette kalvingen, og dyr kan dø av sult og kulde.
Utvidet jakttid, effektivisering av jakta, der villreinens GPS-posisjoner legges ut, merking og overvåking med helikopter og målrettet utskyting av voksen bukk, svekker villreinen og går ut over særlig kalvenes vekt og overlevelse. Motorisert vinterjakt på toppen av dette kan få alvorlige følger for villreinen.
Ved motorisert vinterjakt vil villreinen bli tvunget til å løpe mye i de hardeste vintermånedene når de trenger ro for å overleve. En tidligere oppsynsmann på Hardangervidda forteller at dyrene begynner å løpe så snart de hører lyden av helikopter og snøscooter, som de forbinder med mennesker, jaging, merking og jakt, og som de kan høre på flere kilometeres avstand. Slik vil motorisert vinterjakt påvirke all villrein på vidda.
Vintermareritt for villreinen
Vinterjakt er en ekstrem påkjenning for dyr som i utgangspunktet lever under ekstreme forhold. Det er to ganger blitt gjennomført på villrein i Norge, begge gangene med Mattilsynet som ansvarlig for overvåking av dyrevelferden, og med forferdelige lidelser for dyrene.
Vinteren 2017/2018 ble hele villreinstammen i Nordfjella sone 1 utryddet. Dyrene ble forfulgt med snøscooter og skutt i flukt, med femdoblet risiko for skadeskyting. Mattilsynet omdefinerte i den forbindelse skadeskyting til å gjelde kun dyr som ikke ble gjenfunnet og avlivet samme dag. Det pyntet litt på statistikken, men likevel ble flere dyr skadeskutt, dvs. ikke avlivet samme dag som de ble skadeskutt. Ett av dyrene ble først avlivet etter 5 døgn.
I fire iskalde vintermåneder måtte villreinen løpe for livet når det var vær for SNO til å ta ut. Dyrene flyktet opp på høye fjelltopper der de stod i hardt vær uten mat, de ble drevet av helikopter til utkanter der de ble tatt av snøskred, flokker ble splittet opp og kalver kom bort fra mødrene. Redusert fettinnhold ble funnet hos 51 av et utvalg undersøkte dyr – dette er den siste reserven dyrene tærer på før de sulter og fryser i hjel. Mattilsynet dukket først opp på tilsyn med helikopterjakta dagen før den offisielt var over. Slik «overvåket» de dyrevelferden.
Under vinterjakta i Nordfjella sone 2, der 50 bukker og 2 simler ble skutt som del av kartlegging av CWD (ingen CWD ble funnet), var det vitner til at SNO herjet med fostringsflokken med helikopter for å skille ut bukker som skulle skytes. En bukkeflokk ble jaget i 6 timer, med 2 timer hvile. Neste dag ble samme flokk utsatt for merking og felling, med bruk av helikopter. Senere ble flokken jaget av snøscooter i djupsnø opp Hallingskarvet, deriblant en bukk med bruddskade.
Når Mattilsynet og Miljødirektoratet bedyrer at fostringsflokken på Hardangervidda skal skånes mest mulig, må vi bare vise til hva som skjedde med fostringsflokken under vinterjakta i Nordfjella sone 2. Lavt antall voksne bukker på Hardangervidda gir stor sannsynlighet for at de vil oppholde seg sammen med simler og kalver, slik at bukkene må drives ut av flokkene for å skytes. Direktoratene foreslår av «dyrevelferdshensyn» å skyte også simler og kalver som opptrer i bukkeflokker.
Direktoratene mener at helikopterjakt påfører villreinen kortvarig stress. Deres egne opptegnelser viser noe annet. Det ble oppgitt at det tok 22 minutter å skyte ned en flokk på 22 dyr i Nordfjella. Forskere ved NINA har til sammenligning satt 2 minutter som maks jagetid ved merking av villrein. Det innebærer ekstrem frykt- og stressbelastning for dyr å bli jaget og skutt ned fra helikopter. Dyr som kommer seg unna vil bli utsatt for samme «operasjon» igjen.
Motorisert jakt gir stor risiko for at villrein kan flykte over i nærliggende villreinrområder. Siden Hardangervidda-reinen anses som «infisert», kan villrein i Nordfjella og Setesdal også bli satt i fare og risikere å bli skutt ned.
De voksne bukkenes betydning for flokken
Fravær av voksne bukker kan få store og langsiktige konsekvenser. Voksne bukker har en mer ekstensiv arealbruk og bidrar til bedre utnyttelse av leveområdene, som igjen vil ha positiv effekt på hele flokkens kondisjon, helse og overlevelse. Direktoratene snur det andre veien, og mener at mindre arealbruk vil føre til redusert smitte. De ser bort fra at CWD er det minste problemet for villreinen. Forstyrrelser og nedbygging av leveområdene tvinger villreinen sammen på små områder, der smittepresset for parasitter og sykdommer er høyt.
Få voksne bukker vil føre til at det ikke dannes egne bukkeflokker. Disse er viktige for å ta i bruk randsonene og lete frem gode beiter. Det blir samtidig færre store dyr til å grave frem vinterføde og dermed mindre mat for hele flokken.
De mest alvorlige følgene av å skyte ut de voksne bukkene kan bli forsinket brunst og kalving, og påfølgende høy dødelighet og store lidelser for kalvene som ikke rekker å vokse seg levedyktige før vinteren. Kalvevektene er allerede lave, med en «normalvekt» på 13-14 kilo. Forskjøvet kalving og flere små og svake kalver kan gi langsiktig svekkelse av flokken, og føre til ytterligere nedsatt motstandskraft mot parasitter, sykdomsbelastninger og vinterkulde.
Samlet kan belastningene bli for store for villreinen. Direktoratenes tall, beregninger og analyser tar ikke høyde for at villreinen er svært sårbar for forstyrrelser og allerede er under hardt press. Det er enkelt nok å eliminere de voksne bukkene på papiret, men det innebærer at bevæpna SNO-mannskap skal kjøre etter slitne villrein med snøscootere og helikopter og skyte dem ned fra januar til førefall, som kan bli frem til våren. Dyrene vil gjøre alt for å unnslippe og vil løpe for livet, dag etter dag, slik de gjorde i Nordfjella. Det kan gå mot massedød for villrein utover våren.
Brudd på lovverket
Dyrevelferdsloven og naturmangfoldloven setter klare begrensninger for de pågående og planlagte tiltakene. Det er ingen smittesituasjon som tilsier at man kan skyve dyrevelferdshensyn til side, herje med villreinen i vinterfjellet og skyte ut dyr som har en viktig funksjon i flokken. Ingen viltbestander er truet av CWD. Selv i Nord-Amerika som har hatt sykdommen i over 50 år (en annen variant), er forekomsten lav de fleste steder og det jaktes fortsatt for å regulere bestandene.
Dyrevelferdsloven krever at dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Naturmangfoldlovens føre var prinsipp sier at dersom det foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak. I stedet brukes føre var prinsippet til å skyte ned for sikkerhets skyld.
Mattilsynet er inhabile til å overvåke dyrevelferden under vinterjakt. De har to ganger før vist at de lar dyrevelferdshensyn vike og er villige til å utsette villreinen for ekstreme påkjenninger og lidelser for å nå sine mål. Nå er målet tilnærmet null voksne bukker, og dette målet vil de prøve å oppnå gjennom vinterjakt. De kan ikke settes til å overvåke dyrevelferden i en jakt der de selv er pådrivere og har en sterk motivasjon til å slakte ned villrein, drevet frem av helt andre interesser enn dyrevelferd.
Til tross for all usikkerhet om opprinnelse og forekomst, saneres store fjellområder etter samme mønster som Mattilsynet sanerer fjøs. Men i motsetning til fjøs som kan stenges av og desinfiseres, er fjellområdene åpne, med høy trafikk av ville dyr, beitedyr og mennesker. Eventuelle smittestoff vil forbli i jordsmonnet i lang tid og kan gi opphav til nye tilfeller.
Samtidig med de harde tiltakene mot villrein og andre hjortedyr, er det ingen restriksjoner på beitebruk for sau på Hardangervidda, selv om salteplasser innebærer risiko for smitte og forflytning av sau antas å kunne føre til spredning av CWD.
Går det mot utrydding av villreinen?
EU foreslo i 2018 å forby omsetning av kjøtt fra hjortedyr fra områder med CWD (uavhengig av CWD-type), og med krav om at hjortedyrkjøtt fra resten av landet kun må komme fra dyr som har testet negativt for CWD. Et slikt omsetningsforbud anses å ha stor betydning, da det i praksis også vil ramme innenlands omsetning. 2)
CWD er en plett på norsk eksportnæring og norsk omdømme. Samtidig får mange sine posisjoner og bevilgninger gjennom CWD-saken, som tapper Norge for enorme ressurser. Vinterens motoriserte jakt er anslått å koste over 11 millioner kroner.
En villreinstamme er utryddet og et villreinområde lagt brakk, med de følgene det får for økosystemet som i tusener av år har vært tilpasset villreinen. Nå kan Hardangervidda stå for tur, vår største nasjonalpark med Europas største villreinstamme. Målet er at den skal reduseres til et genetisk levedyktig minimum innen få år, og at andelen voksen bukk skal holdes lengst mulig nede mot null.
Villreinen har gjennom tusener av år med evolusjon utviklet sterke gener. Disse genene skytes nå ut, de robuste dyrene drepes og det legges opp til generasjoner med kalver som risikerer å bli født for sent på året til å være levedyktige. Hvis villreinen i det hele tatt har en fremtid kan det bli en ynkelig, lidende rest igjen av de majestetiske dyrene som gjennom tusener av år med seleksjon av sterke gener har tilpasset seg miljøet i den norske fjellheimen.
Villreinen er utryddet flere steder i Norge, og i Sør-Norge er det bare villrein igjen i deler av fjellområdene hvor de opprinnelig hadde tilhold. Europa har en felles 30.000-40.000 år gammel historie med villreinen, og vi er internasjonalt forpliktet til å ta vare på de gjenlevende bestandene av villrein.
Vær med og protester mot nedslaktingen av villrein. Skriv til direktoratene som tilrår vinterjakt og til departementene som snart skal ta den endelige avgjørelsen. Bruk gjerne egne ord, eller kopier teksten nedenfor:
Jeg protesterer mot planlagt vinterjakt på villrein på Hardangervidda. To tilfeller av CWD-smitte på totalt 7000 undersøkte dyr gir ikke grunnlag for ekstraordinære tiltak. Villreinen er i svært dårlig forfatning og dyrene trenger ro for å overleve vinteren i høyfjellet. De voksne bukkene er viktige for å sikre tidlig brunst og tidlig nok kalving, slik at kalvene rekker å vokse seg levedyktige før vinteren. De voksne bukkene er også viktige for at villreinen skal ta i bruk leveområdene, som er en forutsetning for god helse og kondisjon hos dyrene. Villreinens sterke gener må ivaretas for å sikre en sunn bestand, ikke skytes ut slik at man undergraver villreinens fremtid. Motorisert vinterjakt betyr store lidelser for villreinen, i strid med dyrevelferdsloven.
Dyrenes Rett 